Å restarte livet etter å ha opplevd betydelige tap er en enorm utfordring. Jeg vet. Når du taper navn, rykte, jobb, ekteskap, sosialt nettverk eller et livssyn du har levd med lenge, så oppleves det som om du mister grunnmuren din. Noen tenker da at de mister seg selv. At livet er over. De blir de framtidsløse. Nei! Det er ikke sant! Det må du aldri la feste seg hos deg. For du har (ditt nye) DEG tilbake. Det er der og da alt du har, javel, men det er fader meg ikke ille! 

Hva kan ditt nye DEG bruke ruiner til? Restarte. Du kan restarte. Du må restarte. Livets svinger er som regel elendig skiltet. Javel. Men det vidunderlige med livet er at det også gir nye kapitler. Den neste svingen kan gå din vei… så sant du holder deg i bevegelse.

Selv om det kan være beintøft å starte på nytt, så er det mulig. Her er noen trinn som har vært viktige for meg i arbeidet med å bygge et nytt liv etter at jeg selv la alt kjent og kjært i ruin. Kanhende trinna også kan hjelpe deg med å starte på nytt fra ditt livs laveste punkt:

Aksepter realiteten. Aksept av tapene er det første skrittet mot helbredelse. Det er viktig å anerkjenne og akseptere de endringene som har skjedd. Du kan ikke gjøre de dagene som har vært, ugjort. Men du skal heller ikke stoppe livet ditt fra å ta de neste skrittene. Aksepter. Ja, i all sin gru skal du ta inn hver minste bit av dine ruiner. Se og innse at der ligger de. I realiteten knust. Aksepter. Ja, og gå tilbake til framtida di.  

Gi deg selv tid til sorg. Tap fører ofte til en form for sorg. Gi deg selv tillatelse til å føle sorgen, sinne, frustrasjon eller andre følelser som kan oppstå. Sorgen kommer ikke i en sluttet orden eller en fast rekkefølge av ulike faser. Sorgen kommer hulter til bulter. Eller som bølger. Igjen. Og igjen. Igjen og igjen. Og det er greit. Du har lov til å være lei deg når du er lei deg. La bare brenningene bryte akkurat så kraftfulle som de er. Det er fælt, men ikke farlig. De taper uansett sin kraft etterhvert. Litt etter litt. 

Sett realistiske mål. Det fine med de dumme dagene er at de kommer i like store porsjoner som de gode. Ta en porsjon om gangen. Sett små, realistiske mål for deg selv. Dette kan være daglige eller ukentlige oppgaver som gradvis hjelper deg med å bygge opp selvtillit og mestringsfølelse. Hør: Du kan ting. Det vet du. Du kan ta i kast med nye ting. Ja, bak deg et brød da, vel! (Det gjorde jeg og de brant seg fast i forma. Hva så? Det var gøy! Det var nytt! De neste ble perfekte.) Og om alt annet er vanskelig – flytt på kroppen din. Om så bare at du reiser deg fra sofaen og går en runde rundt huset og i nabolaget ditt. Det er utrolig, men fysisk aktivitet hjelper på ekte, på alt! 

Bruk og bygg sann støtte. Omgi deg med støttende mennesker, enten det er ordentlige venner (for sånn er det faktisk; de som forlot deg på ditt livs laveste var aldri dine venner, for venner rekker hender), familiemedlemmer eller støttegrupper. Å dele dine opplevelser med andre kan bidra til å lette børa. Men også øke takta til nybyggingen din. 

Jeg har mine “wingmen”. De kjenner mine styrker. Der bærer jeg. De har også sett meg ufattelig svak. Da løfter de. Jeg er usigelig takknemlig for mine “wingmen”; to tjommier fra barndommen av. Jeg har flydd stormen med mine vinger. Uten dem hadde jeg krasjlandet. Stygt.

Gjør selvrefleksjon. Det er uhyre viktig slik at du legger en god ny grunnmur for og blir kjent med ditt nye DEG. Jeg måtte bruke noe år på å finne ut hvem jeg selv er utenfor alt som var kjent for meg. Der måtte jeg også sortere i tro og verdier; hva som virkelig er min kjerne, og hva som er mer kulturelt betinget – slikt som jeg ikke trenger å bære med meg videre eller mene noe om lenger. Utforsk dine egne verdier, interesser og mål. Selvrefleksjon kan hjelpe deg med å finne det du tror på, en vei å gå og et mål å nå.

Utforske nye interesser. Prøv nye aktiviteter og interesser. Dette kan bidra til å gi deg glede og åpne dører for nye muligheter. Jeg mener, alt vil uansett bli annerledes enn før, så hvorfor ikke utforske det som uansett vil være nytt for deg? 

Oppsøk profesjonell hjelp. En terapeut eller rådgiver kan gi støtte og veiledning gjennom utfordrende perioder. Selv om jeg tok imot mye støtte og veiledning, for eksempel fra en god og menneskegla prest, så satt det langt inne å ta den første kontakten med psykolog. Jeg var jo så vandt med å fikse ting selv. I dag tenker jeg at jeg skulle tatt akkurat det initiativet først som sist. 

Bygg opp en ny og annerledes karriere. Utforsk karrieremulighetene utenfor de erfaringene du har. Det er forunderlig hvor mye som har overføringsverdi når du først tillater deg selv å sammenligne ditt med annet enn ditt eget. Oppdater ferdigheter om nødvendig og len deg på nettverket ditt med hele din tyngde i jakten på din nye plattform som arbeidstaker. Det er faktisk helt greit!

Gjenoppbygg tro og verdier. Mulig denne er for spesielt interesserte. Men jeg tenker den er nyttig til mye for mange. Hør: Når du selv har kjørt livet ditt i ruin, så har du underveis brutt med ditt eget verdisystem og dine overbevisninger – eller troen om du vil. Dette er en sannhet du ikke skal ta lett på. For da kan du gli ut igjen ved neste anledning. Utforsk brutalt ærlig hva som gikk skeis sist og gjenoppbygg din tro og dine verdivoller. Dette kan gi en følelse av formål. Det er fint. Dette gir deg også et vern mot neste grøft. For din tro og dine verdier er som stabbesteinene eller autovernet langs veien framover.

Praktiser selvmedfølelse. Det er et ord jeg har blitt enormt glad i. Det bor mellom selvmedlidenhet og selvrettferdighet. Ingen av oss har lyst til å ta bolig hos selvmedlidenheten eller selvrettferdigheten etter å ha lidd tap i livet. Det er ikke bra for noen å bo der. Men hos selvmedfølelsen er det godt å være. Hva det er for noe? Kort og greit: Vær snill mot deg selv. Gi deg selv tid til hvile, til gjenoppretting og til selvpleie. At mye er leit med det du tape eller grusa, betyr ikke at alt må være leit alltid og hele tiden i livet ditt fra nå av og til Perleporten. Ta inn det som skjedde, men ta ikke inn i det som en bolig. Vær grei, gå videre. På en grei måte.

Lær av erfaringer. Dette henger jo sammen med det jeg skrev om selvrefleksjon. Der det å gjøre selvrefleksjon, for meg, mest dreier seg om en reise innover i mitt eget indre landskap, dreier det å lære av erfaringer seg om en reise utover i mitt eget ytre landskap – til de utfordringene jeg har møtt. Jeg vil sikre at jeg tar dem i eie og bruker dem som muligheter til læring. Ikke bare de gode erfaringene, men også de kjipe. Dette kan styrke oss for fremtidige utfordringer.

PS! Ta små skritt. Å restarte i livet er en prosess. Ikke en hendelse. Ta små skritt, og vær tålmodig med deg selv. Veien tilbake til deg selv er så ufattelig mye lenger enn veien vekk fra deg selv.

Fokuser på det du kan kontrollere. Legg vekt på de aspektene av livet ditt som du har kontroll over. Dette kan bidra til å skape en følelse av mestring. Jeg vet at det er mye du kan ha lyst til å ha bedre kontroll over eller få lov til å prege retningen på, særlig i de første stega opp av ruinene. Men tro meg, om du bare flytter blikket bort fra slikt du ikke kan kontrollere, så vil du bli overrasket over hvor mye du faktisk kan ta et godt grep om i prosessen din. Fokuser på det! Alt annet er å brenne tid og krefter på tenkte scenario.

Vurder å flytte deg fysisk. For noen kan en endring av sted hjelpe dem med å starte på nytt. Dette kan imidlertid være en stor beslutning og bør nøye vurderes. Spesielt om det er barn i bildet. Selv valgte jeg å bli der jeg feila. I åtte år. Dels for at mine barn skulle få bevare så mye som mulig av sin verden – og dels fordi jeg står rak i mine feil. Jeg tror på sannhet. Og nåden. En ny start. Og et forsonet liv. Så for min del ville det å flytte meg fysisk da være det samme som å gå fallitt på alt jeg står for og er overbevist om. For om jeg tror på evangeliet så tror jeg også på det gjenreiste og oppreiste feilende elskede menneske. 

Å bli, for meg, ble et viktig steg på min vei til å ta meg selv tilbake fra mitt livs laveste.

Da barna ble store, flyttet jeg. Da kunne jeg nettopp gjøre det: Flytte. Ikke flykte.  

— — —

Restart etter store tap er en unik reise. Ingen restart er lik. Jeg heier heise på hver eneste av dere som reiser dere fra deres livskrise, retter ryggen, tar nye steg – og vinner millimetre, centimetre, meter og kilo med mil på veien til deres nye plattform for livet. 

Tro meg, det kommer nye kapitler. Du er ikke framtidsløs! Livet blir annerledes. Ja. Men det trenger ikke å bli dårlig.