Tanker og mønstre – hvordan du saboterer deg selv

Når dine egne tanker blir din største hindring

Har du noen gang opplevd å stoppe deg selv før du engang har begynt? Kanskje har du hatt en drøm, en idé, en lengsel – men så dukker det opp en stemme i deg som sier: «Hvem tror du at du er?» eller «Dette kommer aldri til å gå». Og plutselig står du stille. Igjen.

Vi snakker ofte om ytre begrensninger når vi ikke får til det vi ønsker. Men svært ofte er det ikke verden rundt oss som holder oss tilbake – det er vi selv. Våre egne indre stemmer. Våre mønstre. Våre gamle forestillinger om hvem vi er, hva vi fortjener, og hva som er mulig for oss.

Den indre stemmen du har hørt hele livet

Alle mennesker har en indre dialog. En strøm av tanker som pågår i bakgrunnen, nesten hele tiden. Noen ganger er den støttende. Andre ganger er den nådeløs. Det som gjør den ekstra kraftfull, er at vi sjelden stiller spørsmål ved den. Den føles bare… sann.

Men den indre stemmen din er ikke nødvendigvis deg. Den er ofte et ekko fra tidligere erfaringer – foreldre, lærere, miljøer du har vokst opp i. Den er et speil av hvordan du ble møtt, sett (eller ikke sett), elsket (eller betinget elsket). Og over tid har du kanskje gjort denne stemmen til din egen.

Hvis du stadig kritiserer deg selv, sammenlikner deg med andre, unngår risiko, eller bærer rundt på skyld og skam – da er det på tide å bli bevisst på hvilket tankemønster som styrer deg.

Vanlige tankefeller: Når tankene blir fengsler

Mange av oss faller i de samme tankemessige fellene, igjen og igjen – uten å merke det. Her er noen av de vanligste:

Perfeksjonisme – Troen på at du må gjøre alt perfekt for å være god nok. Dette fører ofte til utmattelse, unngåelse eller prokrastinering.
Skyld og skam – Tanker som «det er min feil» eller «jeg er ikke verdt noe» kan stamme fra gamle opplevelser hvor du tok ansvar for andres følelser eller situasjoner.
Sammenlikning – En konstant følelse av å være «bak» eller «mindre enn» andre. Sosiale medier forsterker dette, men roten ligger dypere: en indre overbevisning om utilstrekkelighet.
Alt-eller-ingenting-tenkning – Enten lykkes du fullstendig, eller så er det en fiasko. Ingen mellomting er godt nok.
Tankelesning og katastrofetanker – Du antar hva andre tenker, eller forutser det verste – og handler ut fra det, før noe i det hele tatt har skjedd.

Når disse tankemønstrene får gå uoppdaget, blir de som usynlige tau som binder deg. Du forsøker å gå fremover, men blir hele tiden trukket tilbake.

Sabotasjen du ikke engang merker

Selvsabotasje høres dramatisk ut, men i virkeligheten kan den være stille, subtil og nesten umerkelig. Du utsetter. Du sier nei til muligheter. Du trekker deg unna. Du tviler på deg selv så mye at du aldri engang prøver.

Det kan se ut som:

Du prokrastinerer på det du vet er viktig for deg.
Du overtenker og lar usikkerheten ta over.
Du sier ja til alt og alle, men aldri til deg selv.
Du holder deg i relasjoner som tapper deg, fordi du ikke tror du fortjener bedre.
Du lager unnskyldninger – ikke fordi du er lat, men fordi du er redd.

Bak hver av disse handlingene ligger det et tankemønster. En gammel sannhet du har tatt inn som din egen.

Fra autopilot til bevissthet

Det første steget ut av dette mønsteret er bevissthet. Når du begynner å legge merke til hvordan du snakker til deg selv – og hvilke konsekvenser det har – skaper du rom for endring.

Still deg selv spørsmål som:

Hva sa jeg nettopp til meg selv – ville jeg sagt det til en venn?
Hvor kommer denne stemmen fra? Hvem minner den meg om?
Hvilke situasjoner trigger den sterkest?
Hvordan ville jeg oppført meg hvis jeg ikke trodde på denne tanken?

Bevissthet er ikke en quick fix. Men det er en døråpner. Når du blir bevisst, kan du begynne å velge. Du kan velge å møte deg selv med varme i stedet for hardhet. Du kan velge å handle ut fra verdier i stedet for frykt.

Å løsne grepet

Ingen endrer tankemønstre over natta. Men med tid, refleksjon og nye handlinger, begynner gamle mønstre å miste grepet. Stemmen i deg som før ropte “du er ikke god nok”, begynner kanskje å hviske. Til slutt blir den stille – og en ny, vennligere stemme får plass.

En stemme som sier: “Jeg er her. Jeg gjør så godt jeg kan. Og det er godt nok akkurat nå.”

Du er ikke tankene dine.
Du er ikke historien du har fortalt deg selv.
Du er den som kan velge å skape en ny historie – en hvor du ikke lenger saboterer deg selv, men støtter deg selv.